Historikk

Los- og kjentmannsvesenet er en eldgammel ordning på kysten. I Magnus Lagabøters landslov av 1274 finner vi de eldste norske bestemmelser om losing av de kongelige leidangskip – datidens krigsskip. Vår norske betegnelse los ble fra 1500-tallet utledet av de sørlige Nordsjø-landenes navn fra 1200-tallets kjentmann på kysten, lodmann.

I Bergen bylov av 1276 er det bestemmelser om at skipperen på et handelsfartøy må holde los for egen regning. Losene ble i løpet av middelalderen organisert i egne laug rundt de store handelsbyene Bergen, Nidaros, Tunsberg og Oslo.

Losens farvannskunnskap fikk han gjennom erfaring og rutine såvel fra skutedekket som fra landsiden. Faglig overlevering fra eldre erfarne loser var vanlig også dengang. Der det oppstod naturlige lossteder, f.eks. ute i havkanten ved innløp til trafikkerte fjorder eller havner, var det vanlig at farvannskunnskap og losyrket gikk i arv fra far til sønn.

I Kong Fredrik II’s forordning av 1561 innførtes for første gang losplikt i Norge, begrenset til bestemte losfarvann (i en lodsmanns farvann) på kysten. Forordningen satte meget strenge krav til losens kyndighet, for dersom skipperen skulle få skade på skip eller gods som følge av losens forsømmelser eller manglende farvannskunnskap, da ble losen pliktig til å bøte på skaden. Maktet han ikke dette, «da havde hand forbrudt sitt Liv»

Rett til å lose ble gitt av Kongen ved losbrev. Det eldste losbrev vi kjenner til, stammer fra 1654. Dokumentet ble tildelt etter søknad.

I 1720 ble kysten av Admiralitet i København delt i to overlosdistrikter: det sønnenfjellske fra Svenskegrensen til Åna Sira og det nordenfjellske derfra og nordover. Overlosene ble videre pålagt å dele inn sine distrikter i ulike losoldermannskap. Videre ble lostjenesten regulert ved felles instrukser og faste takster ble fastsatt. Ingen los kunne lenger lose uten lospatent. Før dette ble tildelt måtte losen dokumentere sin dugelighet overfor sin overlos samt avlegge ed til Kongen.

Bruk av los har i store trekk holdt seg uforandret opp til vår egen tid. Forandringene i lostjenesten er begrenset til nye forhold som fartøyenes størrelse, overgangen fra seil til motordrift, flere navigasjonshjelpemidler, forbedret manøvreringsdyktighet på fartøyene og mer trafikk.

I 1948 ble losvesenet underlagt Fiskeridepartementet og organisert i samsvar med lov om losvesenet av 9. april 1948. Losvesenet var administrert av et eget Losdirektorat under ledelse av en losdirektør. Hans stedfortreder var losinspektøren.

Kystverket ble etablert 1. juni 1974 som et resultat av samordning av de tre tradisjonsrike etater Statens havnevesen, Fyr- og merkevesenet og Losvesenet. Kystens samferdselsetat har slik sett sine røtter i tallrike generasjoners arbeid for å sikre gode havner og trygge seilingsforhold for sjøvertstrafikk i Norge.